Julias kube

Vi har fått beskjed om at vi bør blogge litt oftere på skolebloggen, så da kommer jeg sikkert til å legge ut litt forskjellig etter hvert. Her er et portrettintervju jeg skrev i høst, da vi lagde magasin i mediefagene:'

Hun er bare 15 år, men holder allerede på å skrive en bok. Ellers spiller hun gitar og maler Rubiks kuber.

-Jeg har en tendens til å bare forsvinne fullstendig ut av verden, sier Julia Nilsen
Martincic og ler mens hun rører rundt i kakaoen sin. Vi sitter inne på kafeen på togstasjonen i Ås en kald dag i starten av november og prøver å få varmen i oss.

-Hva slags fantasier er det du har da? lurer jeg på.

-Det er kanskje et alternativt univers hvor Julia er det viktigste. Et sted jeg kan være den mest viktige personen, for en gangs skyld.  

Hun ler og innser at det høres ut som en veldig trist tanke, men understreker at hun egentlig er et veldig positivt menneske. Det er det ikke vanskelig å tro på, for det er ikke mange sekunder det går uten at smilet eller latteren er på plass.

-Jeg har pleid å kalle meg en positiv skeptiker, for selv om jeg er positiv til mye, er det også mye jeg er skeptisk til. Jeg liker å spørre og grave om ting og tenke på om det er sant eller ikke.

-Som hva da?

-Religion, for eksempel. Jeg anser meg selv som ikke-troende, men jeg skjønner jo at det er folk som tror på en gud eller en kraft eller noe.

Hun forklarer at hun ikke klarer å tro på noe før hun har fått bevis for at det eksisterer, men utelukker ikke at det ikke fins noe mer der ute.

-Så jeg tenker at hvis jeg får bevis for at det fins, så er det bare fint.

Julia har mange ting hun blir veldig oppslukt av, selv om hun påstår selv at hun ikke er en person som blir så lett avhengig av ting.

-Tror jeg, da... Ikke før nå i hvert fall, ler hun og sikter til Rubiks kube, som hun vært veldig opptatt etter at hun kjøpte en til ti kroner på eBay i fjor.

-Da jeg fikk den i postkassa så jeg på noen videoer på YouTube, og fant ut at det faktisk var mulig å løse den. Da var det noe som sa klikk, og jeg bare måtte gjøre den ferdig.

Når jeg spør hvorfor hun har blitt så glad i den fargerike kuben, er hun ikke helt sikker. Hun rører fort rundt i koppen mens hun tenker høyt. -kanskje det bare er det at jeg liker sånne meningsløse ting? Også føler man seg jo veldig smart når man klarer det, da. Første gang jeg løste den, så var det bare sånn åååhhåhå, jeg klarte det!

Etter det har hun lært seg flere metoder å løse den på, og har nå en rekord på 42 sekunder.

-Jeg holder på å lære meg en ny metode nå, men den er litt vanskelig. Jeg håper den kan få meg til å klare det på under 40 sekunder i hvert fall, sier hun.

Etter hvert utviklet det seg til å bli mer enn bare det å løse kuben. Hun begynte også å male Rubiks kube-malerier, og har fått gode tilbakemeldinger på dem.

-Det er mange som liker Rubiks kube-maleriene mine, for de er så utrolig merkelige, sier hun lattermildt og konkluderer med at ja, de er jo litt morsomme.

Men Rubiks kube er ikke det eneste Julia maler; det har hun først begynt med nå i det siste.

-Før har jeg alltid bare malt helt abstrakte ting, fordi jeg rett og slett ikke er flink til å male eller tegne. Så det har alltid bare vært farger som er blandet inn i hverandre, forklarer hun og viser med hendene.

-Nå i det siste har det blitt litt annerledes, da. Nå kan man av og til se et fjes eller noe inni alle fargene. Det har vært rart, jeg tror kanskje jeg ble lei av å male så... Hun nøler. -mørkt? Ikke sånn veldig mørkt, da, men jeg gikk i hvert fall fra mørke farger til knæsje farger og pastellfarger.

Hun ser tankefullt ut i lufta, før hun foreslår med et smil at det sikkert er underbevisstheten som har skapt forandringen.

-Jeg har det kjempefint nå, bedre enn på lenge. Jeg er fornøyd, men stressa. Konstant stressa, ler hun, -men det er noe jeg fint kan leve med.

Når Julia får spørsmål om det er noe hun bare må gjøre for å ha det bra, tar det ikke lang tid før hun svarer at hun må, MÅ spille gitar.

-Det er en rar ting, men hvis jeg går lang tid uten å spille gitar eller synge, så blir jeg helt...

Hun puster ut og beveger hendene for å finne ord, før hun fortsetter. -Dårlig. Liksom.

Hun forteller at hun hele livet har trodd at hun skulle gå musikk, dans, drama på videregående, men at hun nå i det siste har begynt å tenke at det kanskje ikke er helt linja for henne.

-Så nå har jeg alle muligheter åpne, og er mer usikker enn noensinne.

-Men du holder jo på med et skriveprosjekt nå. Hvordan foregår det?

-NaNoWriMo ja! Det er et skriveprosjekt på Internett der man skal skrive 50 000 ord i løpet av november, så det blir vel en slags bok til slutt. Jeg skriver på engelsk, faktisk, forklarer hun.

-Kan du tenke deg å gå lenger med det du skriver?

Julia ler høyt, og det er tydelig at det ikke er noe hun har planer om.

-Det er det verste jeg har skrevet i hele mitt liv, det er så ufattelig dårlig at det er flaut. Men jeg skal i hvert fall printe det ut og putte det i en sånn bokting, for å ha gjort det ferdig. Det er jo litt kult å ha en bok jeg har skrevet når jeg var 15!

Det er ingen tvil om at det er sant, og jeg lurer på om forfatter er noe hun kan tenke seg å bli. Julia tar en lang tenkepause, og tar en slurk av kakaoen før hun svarer at hvis hun noen gang får en veldig bra idé, hadde det vært gøy å gi ut noe.

-Men jeg ser mer for meg at jeg kommer til å skrive dikt og sanger og småhistorier enn en sånn svær bok. Jeg har egentlig mest skrevet om problemer, for før var det nesten terapi for meg, å bare få det bort akkurat når det kom. Derfor skriver jeg ikke så mye for tiden, siden jeg har det så bra nå.

Hun gliser og gir meg tomlene opp, før hun blir en smule mer alvorlig igjen, men fortsatt med smilet om munnen.

-Jeg tror i hvert fall at jeg kommer til å jobbe med noe kreativt. Men jeg tenker litt sånn at jeg ikke bare trenger å bli én ting heller, for det er så mange ting jeg vil. Skrive, synge, spille, snakke... Det er masse!

Hovedgrunnen til at Julia revurderer planene om musikk, dans og drama, er at hun for rundt et år siden fikk diagnosen kronisk utmattelsessyndrom. Da hadde hun fått flere andre diagnoser tidligere, før moren hennes plutselig kom på tanken om at det kunne være ME.

-Jeg bare «nei, jeg har ikke det!», men så fikk vi sjekket det ut, og det viste seg at jeg hadde det likevel. Så det var bare rent tilfeldig at vi oppdaget det.

De første fire månedene lå Julia mye og sov og gjorde ingenting, men så var hun fire uker på Catosenteret, et rehabiliteringssenter i Son.

-Der lærte jeg at jeg helt fint kan leve som en normal person, og at jeg kan gjøre det meste. Det eneste er at jeg trenger litt flere pauser enn andre folk. Så jeg har blitt mer positiv etter det, og tenker nesten ikke på at jeg har CFS... ME... Åh, det har så mange navn! sier hun oppgitt og ler.

Julia er ganske sikker på at hun kommer til å bli frisk en gang, spesielt siden hun har blitt så mye bedre allerede, og har begynt å gå fulle dager på skolen igjen.

-Det er er jeg veldig glad for. Det som er dumt, er at når man går på skolen, kommer man veldig inn i en rutine der det er det samme hver dag, i flere år. Jeg er ikke noe rutinemenneske egentlig, så jeg må komme meg ut av det fortest mulig, veit jeg.

-Hva er du mest fornøyd med i livet ditt da?

-Jeg veit ikke, jeg. Bare det å leve og vite at jeg liksom er i live, er ganske... sykt. Uh, det er når jeg tenker på sånt jeg begynner å se på hendene mine og glo ut i rommet! ler hun.

-Men altså, når jeg tenker på det så blir jeg ganske takknemlig.

Rubiks kube-bildene er fra Julias blogg, dftba.blogg.no