Ja eller nei til statskirken i Norge?

Hvis du går og spør en tilfeldig person på gata om han eller hun er kristen, er det veldig stor sannsynlighet for at du får svaret «jeg regner ikke meg selv som kristen, men jeg følger noen kristne tradisjoner og er medlem av statskirka».

De fleste har problemer med å svare på om de tror det finnes en gud eller ikke, men siden «alle andre» blir døpt, konfirmerer seg og gifter seg kristelig, virker det for mange naturlig å gjøre det samme.

Dette gjelder også statskirken – 79 prosent av Norges befolkning er medlemmer, men hvor mange er det egentlig som har tatt et bevisst valg om det? De fleste barn døpes, og blir da automatisk meldt inn. Selv de som konfirmerer seg humanistisk tar seg ofte ikke bryet med å melde seg ut – de fleste av disse er ikke engang klar over at de er meldt inn. Dette sier jeg på grunnlag av mine egne erfaringer fra da jeg konfirmerte meg, men jeg vil tro det ikke er så veldig annerledes andre steder.

Selv var jeg så heldig at jeg ikke ble døpt, siden foreldrene mine syntes jeg skulle få velge selv hva jeg ville tro på. Dette syns jeg er utrolig bra, selv om det sannsynligvis ikke har hatt noen veldig stor effekt på mitt livssyn – men det gjør at jeg var nødt til å ta mitt eget valg. Da jeg var liten hendte det at jeg skulle ønske at jeg var døpt, siden noen av de andre barna mente at jeg ikke hadde noe navn siden jeg ikke var døpt – men det var ikke fordi jeg trodde på det som står i Bibelen, det var for å ikke bli holdt utenfor fellesskapet. Helt siden jeg skjønte hva de handlet om, har jeg følt meg ukomfortabel med å synge bordvers, dra i kirken og lese religiøse dikt, noe vi gjorde mye av i barnehagen og på barneskolen.

For all del, jeg har ikke noe imot de som er kristne. Det jeg har noe imot, er at noe som betyr såpass lite for mesteparten av befolkningen, skal høre sammen med og få pengestøtte av staten. Jeg skjønner at Norge har vært et kristent land lenge, og at tradisjonene sitter dypt – ingen som er født og oppvokst i Norge kan vel si noe annet – men det trenger vel ikke å tvinges på alle andre og gå utover andre ting? Selv om de fleste har en eller annen tilknytning til kristendommen, er det veldig få som faktisk praktiserer religionen, og hvis du ser på skikkene til andre land med en statsreligion, blir det med en gang ganske meningsløst å kalle Norge et kristent land.

Med andre ord: jeg syns statskirke kan gå over til kirke, og likestilles med alle de andre trossamfunnene vi har her i Norge.