Eg er ein båt
utan vind.
Du var vinden.
Var det den leidi eg skulde?
Kven spør etter leidi
når ein har slik vind!
Dette er et veldig kjent dikt av Olav H. Hauge.
Det jeg ser for meg når jeg leser det, er en båt på stille vann. Det kommer vind og blåser båten i en retning, før den forsvinner, og båten igjen står alene på stille vann, men likevel et annet sted enn den startet.
Men det er jo selvfølgelig ikke en båt diktet handler om. Båten er nok en metafor for et menneske, nærmere bestemt jeg-personen, og vinden er en metafor for en annen person; en som har betydd mye for jeg-personen. Nå når denne personen er borte, sitter jeg-personen igjen og lurer på om det var i denne retningen han ville - men det var selvfølgelig ikke noe han tenkte på da han ble dratt av sted med "vinden", som han likte så godt. |
|
|
|
|
|
|
| |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar